Så er det bekreftet nok en gang.. Ventelistene på våre sykehus er sterkt økende, ikke nedadgående, slik politikerne vil ha oss til å tro. Og en av verstingene er Stavanger Universitetssykehus. Tenk, av over 250 tusen på venteliste, så har over 70 tusen allerede et legitimt krav til staten om å betale regningen for behandling ute. Det vil ta tiår å få bort køene som er opparbeidet. Her snakkes det om at det med "rett prioritering" vil gå noen få måneder. Tror politikerne og sykhusledelsene at vi er helt tette i huet? Åpenbart - og vi godtar det...
Sykehusets ventelister vokser
tirsdag 28. september 2010
mandag 27. september 2010
"Superbakterien" som trussel mot helsereiser utenlands
Noen tanker om det såkalte “super-bakterie” (som offisielt har fåt navn NDM-1) som blir sagt å stamme fra India. Bakterien dukker opp i media periodevis, og presenteres som en kjempetrussel for alle de som skal reise for å få behandling i utlandet. For ikke lenge siden viet Dagbladet hele førstesiden på denne historien. Jeg regner med at de fleste som har behov for hjelp kan tenke selv, men føler samtidig trang til å gi en litt annen virkelighetsbeskrivelse enn det presse og media hyler om her hjemme.
For det første; alle akkrediterte sykehus, enten de er ISO sertifisert eller JCI akkreditert (den høyeste globale godkjenningsordning for sykehus) fører nitidig statistikk over antall bakterie- og virusinfeksjoner på sine sykehus. Disse sykehus har tusenvis av pasienter årlig, fra alle land, og ja, sykehusinfeksjoner forekommer – men det er snakk om promiller i forhold til antall behandlede pasienter. Det vi får høre svært lite om, er hvor vanlig det er med stafylokokkbakterier på Norske sykehus – noe som er i ferd med å utvikle seg til å bli et kjempeproblem her hjemme. Hvorfor skremme folk vekk fra ”friske” sykehus ute, uten også å ta med beskrivelsen av våre ”syke” sykehus her hjemme?
For det andre; hvorfor presenteres den såkalte “superbakterien” som spesielt farlig for medisinsk turisme? Spres den kanskje bare mellom pasienter som kommer utenbys fra for behandling? Svaret gir seg selv, og en må stille spørsmålstegn til motivene for både kildene til historiene og de som skriver om dette ”problem”.
Superbakterier finnes det mange av over hele verden – bakterier som er blitt resistente overfor de konvensjonelle behandlingsmetoder – også i Norge. Hvorfor beskriver man kun denne ene type, og ikke om deres ”bakteriesøstre” i Norge, Tyskland, Seoul og andre land?
Til slutt; det er et tankekors at denne “superbakterien” blir presentert som nærmest en epidemi i omfang, samtidig som ingen for bare kort tid siden noensinne hadde hørt om den? Sjekk på nett og let selv etter omfanget av smittede; det er et ubetydelig antall i den store sammenheng, og selv om vi selvsagt skal ta alle typer bakterieinfeksjoner på alvor, så er dette en naturlig del av hverdagen vår som mennesker, en hverdag vi har levd med i hundretusener av år.
Something is rotten in the state of Denmark, og denne historien lukter definitivt vondt.. Er det dårlig journalistikk eller dårlig forskning?
Se mer om superbakterier her!
For det første; alle akkrediterte sykehus, enten de er ISO sertifisert eller JCI akkreditert (den høyeste globale godkjenningsordning for sykehus) fører nitidig statistikk over antall bakterie- og virusinfeksjoner på sine sykehus. Disse sykehus har tusenvis av pasienter årlig, fra alle land, og ja, sykehusinfeksjoner forekommer – men det er snakk om promiller i forhold til antall behandlede pasienter. Det vi får høre svært lite om, er hvor vanlig det er med stafylokokkbakterier på Norske sykehus – noe som er i ferd med å utvikle seg til å bli et kjempeproblem her hjemme. Hvorfor skremme folk vekk fra ”friske” sykehus ute, uten også å ta med beskrivelsen av våre ”syke” sykehus her hjemme?
For det andre; hvorfor presenteres den såkalte “superbakterien” som spesielt farlig for medisinsk turisme? Spres den kanskje bare mellom pasienter som kommer utenbys fra for behandling? Svaret gir seg selv, og en må stille spørsmålstegn til motivene for både kildene til historiene og de som skriver om dette ”problem”.
Superbakterier finnes det mange av over hele verden – bakterier som er blitt resistente overfor de konvensjonelle behandlingsmetoder – også i Norge. Hvorfor beskriver man kun denne ene type, og ikke om deres ”bakteriesøstre” i Norge, Tyskland, Seoul og andre land?
Til slutt; det er et tankekors at denne “superbakterien” blir presentert som nærmest en epidemi i omfang, samtidig som ingen for bare kort tid siden noensinne hadde hørt om den? Sjekk på nett og let selv etter omfanget av smittede; det er et ubetydelig antall i den store sammenheng, og selv om vi selvsagt skal ta alle typer bakterieinfeksjoner på alvor, så er dette en naturlig del av hverdagen vår som mennesker, en hverdag vi har levd med i hundretusener av år.
Something is rotten in the state of Denmark, og denne historien lukter definitivt vondt.. Er det dårlig journalistikk eller dårlig forskning?
Se mer om superbakterier her!
søndag 26. september 2010
Om behandlingskrisen i Norske Sykehus og muligheter internasjonalt
Det er gjerne å tide at også nordmenn får øynene opp for begrepet “medsinsk turisme” og andre tilgjengelige muligheter for medisinsk diagnose og behandling i utlandet. Dette selv om selve begrepet i seg selv ofte kan være misvisende, da man gjerne forbinder medisinske undersøkelser og behandling med alt annet enn hvite strender og blått hav. Men mulighetene er så absolutt til stede også for det, dersom en planlegger sitt opphold vel, og benytter topp akkrediterte sykehus og samarbeidspartnere for øvrig.
Det er en fastlåst oppfatning blant nordmenn at vi i Norge har et velfungerende helsevesen som er blant verdens beste. I alle fall i egne øyne. Samtidig er det dessverre også et faktum at vi er et lite land, som ikke har ubegrensede ressurser å ta av, ei heller når det gjelder vårt offentlige helsevesen. Det er da også en rekke en rekke prosedyrer og inngrep som aldri har hatt, eller ikke lenger har – høy prioritering I helse-Norge. Vi har kun i få år hatt et reelt tilbud om kjøp av helseforsikringer, men fortsatt er det et overveldende flertall av befolkningen som ikke har slik forsikring. Disse er helt avhengig av å bli behandlet gjennom det offentlige, der man lett kan ende opp som et nummer i en tilsynelatende endeløs behandlingskø i måneder og år om en ikke selv velger å ta aksjon for få den nødvendige behandling utenfor landets grenser.
Samtidig er vi blant verdens mest bereiste folkeferd. Mens vi tidligere hadde reiser til ”syden” som fast program, er ferierende (og jobbende) nordmenn nå å se i alle verdenshjørner. Vi er bemidlede, vi elsker å reise, og vi viser det for hele verden.
Hva skjer i Norge?
Vårt kommunale og offentlige helsvesen er selv veldig klar over de mange begrensninger som til daglig er til hinder for å kunne gi befolkningen det tilbud som en faktisk har krav på, og det gjøres daglig brutale valg i forhold til hvem som skal ha rett på behandling eller ei – beslutninger som rammer tusenvis av familier over det ganske land. Vi legger ned regionssykehus, vi reduserer antall sykepleiere, og vi forsøker så godt som mulig å begrense inntaket av leger fra det store utland, da vi skal klare oss selv.
Våre lovmakere og politikere har nedfelt en rekke rettigheter i ulike lover, som utelukkende er ment å beskytte og ivareta det norske folks krav på diagnose og behandling på statens alter. Samtidig brytes lovene hver dag av det offentlige selv, uten at noe blir gjort av den grunn.
Hans Nielsen Hauge som er Direktør strategisk enhet i Sykehuset Østfold HF, hadde i mars 2009 et foredrag i Hammerfest, der han beskrev følgende situasjonsbilde fra Norsk Helsevesen i dag:
Vi bruker langt mer penger enn andre land på helse, men er ikke best
Fra 2002 til 2008 økte helsebudsjettene med 60 milliarder kroner, fra 135-195 mrd!!
Status i Norge 2009:
2.000 døde som følge av uønskede hendelser i Helsevesenet pr år
1.000 av disse kunne vært unngått ved relativt enkle grep
15.000 pasienter får varige men etter feilbehandlinger hvert år
490.000 ekstra sykehusdøgn pr år som følge av "uønskede hendelser"
2 milliarder ekstra kostnader pr år
1 pasient av 300 dør som følge av uønskede hendelser årlig (det er en pr dag, og til sammenligning dør bare 1 av 10 millioner pax i flyulykker hvert år...)
Nå kommer i tillegg eldrebølgen for fullt - som vil gi 30-60.000 flere eldre årlig. Den som orker å regne konsekvenser av ovennevnte fakta, kan ikke annet enn å bli rimelig oppgitt, når vi dag etter dag blir opplyst med hvor perfekt vårt helsevesen er. Vi går mot en behandlingskollaps - ”alle” innenfor systemet vet det, likevel velger man fortsatt å tviholde på gamle myter om vårt fantastiske helsetilbud - myter som burde vært avlivet for godt for lenge siden.
Og hva er egentlig galt med oss nordmenn, som kan kjøpe ny bil hvert år, hytter på fjellet og ved sjøen, og fråtse i svært god økonomi, samtidig som vi velger å vente i kø på gratis behandling av det offentlige helsevesen, helt til det i mange tilfeller er for sent?
Hva er så kjernen i problemet som helsevesenet sliter med?
Etter min mening først og fremst en total manglende politisk vilje (eller evne) til å overskue og innse et gigantisk behov for en helsepolitisk reform. Formålet med en slik reform må være å redusere byråkratiske prosesser og i større grad fokusere på pasientens behov (les rettigheter og krav) og hvordan få løst disse samtidig som behandlings-køene reduseres eller elimineres helt. Dette er fullt mulig i Norge i dag, dersom man hadde hatt politisk vilje (eller evne) til gjennomføre nødvendige tiltak.
Hvor langt unna en slik reform synes å være kan illustreres gjennom følgende utsagn fra Overlege Olav Asserson ved et av landets største sykehus, Stavanger Universitetssykehus (SUS). Han sier til Aftenbladet den 12 mars i år: "i et godt og rettferdig helsevesen er pasientkøer både nødvendige og uunngåelige". Utsagnet er i seg selv et hån mot de mange som står fast i helsekøene som aldri synes å ha noen ende, men det virkelig skremmende er overlegens aksept og ”systemforsvar” – mens over 250.000 mennesker – mer en 5% av befolkningen – faktisk lider i påvente av en behandling som for mange aldri vil komme.
Vi opplever et helsevesen som er i ferd med å kollapse fullstendig. Mens politikere og helsetoppene fortsatt sitter på gjerdet uten å gjøre noe, er spørsmålet: Hvorfor skal Norge, som et av verdens rikeste land, ha de lengste ventelister i verden, og det dårligste tilbud hva behandling og utstyr gjelder?
Den teknologiske utvikling innenfor medisinsk behandling stanser ikke, ei heller kostnadene til utvikling (og derved også salgsprisen) på de beste og mest effektive medisiner. Norske helsekostnader har i gjennomsnitt doblet seg hvert 10 år, uten at vi på noen måte har klart å henge med i den medisinske revolusjon og teknologiske utvikling som skjer fortløpende.
Tvert i mot, de største løft innen medisinsk behandling blir i dag gjort gjennom frivillige gaver og donasjoner – (merk at disse betydelige beløp ikke er med i offentlig statistikk over forbrukte kroner i offentlig helsevesen, som jo ellers ville gitt et enda dårligere bilde av hvor lite effektive Helse Norge er i dag).
Norge er et lite land, og vi må også innse at vi ikke kan være like gode på alt. Vi kan sammenligne problemstillingen litt mot idretten og konflikten mellom bredde og eliteidretten. Ved å dyrke bredden skapes det få vinnere – innenfor helse synliggjøres det ved at vi forsøker å behandle det meste, uten å ha verken kapasitet, personell eller utstyr til å følge opp.
Man gjør hele systemet en bjørnetjeneste når man ikke klarer å dyrke fram de sektorer og/eller spesialiteter der vi kan bli virkelig gode. Målet synes jo å være likt for alle – vi ønsker å ha en sunn og frisk befolkning. Hvorfor er det da samtidig også så vanskelig å leve med beviste valg der en avlaste et kapasitetsmessig sprengt offentlige sykehus gjennom det å sende pasientene ut av landet for spesialistbehandling der man gjennom praksis og resultater har vist at man både virkelig kan - og vil? Og dette til en pris som er så mye lavere enn hjemme at det faktisk gir rom for videre utvikling av våre egne sykehus, uten å måtte be om økte offentlige rammer? Helsevesenet blir tilført mer enn nok penger i dag- likevel ser vi en enorm finansieringskrise. Midlene blir konsekvent brukt feil, både ut fra mål og mening. Et eksempel; hvordan kan det være mulig for en offentlig virksomhet å tillate leger og spesialister å jobbe både privat og offentlig? Man har sin faste ”grunnlønn” gjennom arbeidet på sykehuset, men de virkelige pengene tjener man på den private praksis, med statens velsignelse…
Helsevesenet er I utakt med seg selv – vi har faktisk ikke nok leger -.det viser det faktum at over halvdelen av norske leger har arbeidsdager som ikke en gang en trailersjåfør ville hatt anledning til. Vi har en kronisk mangel på sykepleiere, samtidig som en stadig får høre om planlagte nedleggelser og oppsigelser. En ytterligere tankekors er det jo at de sykepeleiere som velger å gå gjennom vikarbyrå, tjener gjennomsnittelig ca. Kr 70 000 mer enn ved ansettelse direkte i helsevesenet, og når man da vet at også vikarbyråene tjener godt på dette, illustrerer dette et meningsløst ressursforbruk. Og det beste av alt (for sykepleierne) er at de da får regulerte vakter som de kan leve med. Vikarbyråene selv anslår at en i framtiden vil se en eksplosiv vekst i utleie av sykepleiere til Norske sykehus – det er jo til å gråte av.
Vi har begrensede ressurser til nytt medisinsk ustyr (hvor går pengene hen?) kombinert med et stort økende behov fra våre kunder – pasientene selv. Norge har vært heldige å ha økt befolkningsvekst, og den teknologiske utvikling forlenger den forventede levealder for oss alle, mens tilgjengelige ressurser i det offentlige helsevesen blir redusert år for år. Dette er en bombe som før eller siden vil bli detonert med store konsekvenser for pasientene som rammes.
Hvorfor ikke gi pasientene mulighet for behandling utenfor Norge?
Jeg har selv snakket med en rekke leger og sykepleiere, som rister på hodet av utviklingen. Presset på å prestere øker daglig, effektiviteten (les behandlingstiden) oppleves likevel redusert daglig gjennom økt offentlig byråkrati, restriksjoner og skjemavelde. Heller ikke legejournalene, det viktigste dokument for den enkelte pasient ”henger med” flere ganger i sommer har vi kunnet lese om rot i journalsystemene ved landets sykehus, der flere tusen pasienter ikke har fått den tilbakemelding om sykdom og behandling som en sitter og venter på.
Pasientene venter tålmodig både på diagnoser og behandling, fordi det er en ”norsk rettighet” å få behandling uten kostnader. Dette er jo en forståelig og nobel tanke, men det uansett ofte er en pris å betale for den enkelte pasient – en pris som ingen offentlig etat tar hensyn til. Det å vente på behandling koster jo ingen ting i seg selv, men hvem tenker på det følelsesmessige stress og smerter den enkelte har mens man venter? Og hva med den fysiske helse som reduseres daglig mens Helse Norge somler seg til å gjennomføre den behandling som man faktisk er forpliktet til å gi, gjennom et lovverks som ikke Helse Norge selv forstår seg på? Kostnadene for dette er ikke målbare, man all forskning viser at følgeskadene av denne form for ”tortur” kan bli svært høye på lengre sikt. Kanskje en sak for Menneskerettsdomstolen i Haag?
Alternativ kan jo Nordmenn i større grad selv ta ansvar for sin egen helse, gjennom sammen med sin fastlege å legge til rette for en behandling ute, enten det måtte være på sykehus eller klinikker som måtte ha både bedre utstyr og bedre (les mer spesialiserte leger) enn i Norge. Og - ikke minst viktig - uten kø. Mange er det som har prøvd, men de fleste møter da gjerne en mur av taushet og manglende vilje fra den enkelte lege. Vi har behandling god nok i Norge må vite, og med et NAV som pøser ut midler gjennom sykepenger og attføringstiltak, står den enkelte pasient hjelpeløst tilbake. Mange ønsker å få sin behandling og komme tilbake til næringslivet, men gir opp på veien.
Heller ikke undertegnede er I mot tankegangen om at helsetjenester skal være finansiert av det offentlige, og gis som et fritt tilbud til alle våre borgere. Vi har god kvalitet på en rekke områder, og livstruende situasjoner blir stort sett behandlet omgående. Men det store spørsmålet som nok en gang må stilles er: For dem som har midler og vilje til å reise ut for behandling, hvorfor da ikke støtte opp også om dem på best mulig måte?
Medisinsk turisme har vært praktisert gjennom århundrer, og det er absurd å se på dette som en trussel for vårt helsesystem og sosiale velferd – snarere tvert i mot. Det må jo vøre en menneskerett for enhver borger også i dette landet å kunne velge vekk en langvarig venteliste hjemme og i stedet kunne velge det behandlingssted som har best ekspertise, kortest ventetid og beste leger der ute?
Vi har flere eksempler på at både våre kongelige, politikere og rike velger å få sin behandling i utlandet, med stor politisk oppstandelse som resultat. Og hver gang det skjer, er det ingen som faktisk tenker på at dette er private valg, gjort av private borgere som har ment at dette har vært det beste valg for nettopp dem, for å sikre en forsvarlig behandling for å ivareta sin helse. Hvorfor ikke gjøre denne valgmulighet offentlig tilgjengelig for alle som måtte ha behov eller ønske om dette?
Selvsagt er ikke medisinsk turisme for alle. Enkelte har ikke noe å hente på å reise ut, sykdomsforløpet har gjerne kommet for langt, eller diagnosen er så alvorlig at det ikke er mer å hente samme hvor en måtte velge å dra. Selv med all verdens utstyr kan man ikke alltid trylle. Det er samtidig interessant å se den senere tids debatt om at vi må bli flinkere å si nei til behandling på norske sykehus, og akseptere døden som den uunngåelige utgang. Dette fordi ytterligere behandling eller medisinering blir alt for kostbart for det offentlige. Likevel; hva med de mange som faktisk kan forlenge sitt livsløp gjerne i flere år, selv med de mest alvorlige diagnoser, gjennom behandling med bedre utstyr eller de siste og topp moderne medisiner. Det er kanskje for dyrt for Helse Norge, men hva med de som både kan og vil betale for dette selv? Hvem hjelper disse?
Hvorfor sender man offisielt fra Norge f.eks psoriasispasienter til Spania på ”solferie” når verdens fremste klinikker og ekspertise på området ligger rundt dødehavet?
Hva er galt med pasienter som selv vil forsøke akupunkturbehandling i Kina eller stamcellebehandling samme sted når alle andre midler er forsøkt uten hell, og som kan og vil betale for dette selv? Hvorfor skal man i Norge godta behandling av prostatakreft som ødelegger omkringliggende vev og som kan ødelegge kjønnsdriften for alltid for mannen når man vet at det er behandlinger ute (CyberKnife og Proton-terapi) som hindrer begge deler, og som kan gjøres poliklinisk, uten smerter av noen art, med en langt bedre suksessrate en konvensjonell behandling hjemme? Eksemplene er mange. I Norge gjøres debatten om til et penge- og ressursspørsmål, uten at en eneste tanke ofres på hva som egentlig er pasientenes beste.
Pasientene på JCI akkreditert eller ISO sertifiserte sykehus ute, de blir ikke henvist til gangen som i Norge pga manglende plass. Der ligger heller ikke urinen på gulvet i påvente av at vaskehjelpen skal komme, fordi tariffen i Norge tilsier at sykepleierne ikke skal vaske dette når det måtte skje.
Og de har heller ikke en legestand som bare kanskje dukker opp på legevisitten grunnet manglende tid i en stressende hverdag. Flere av de JCI akkrediterte sykehus som undertegnede, gjennom Helseservice Vest, representerer har faktisk hatt besøk av Norske Helsemyndigheter. Og noe av det første som har slått dem er spørsmålet de alltid får; når tar dette sykehus ferie? Dette er for dem et ukjent begrep , der er det ”business as usual” til alle tider og sesonger. Men hva gjør vi i Norge? Jo vi stenger avdelinger og sender syke pasienter hjem, ofte i store smerter, fordi man skal ha ferie… Det er så mange tankekors omkring dette at en kunne skrive flere bøker om emnet.
”Helseturisme” som mulig løsning
Det absolutt viktigste valg når man skal vurdere behandling av sykdom, enten det nå måtte være hjemme eller ute, burde være trygghet. Hvordan kan man vite hvilke sykehus som er best og tryggest for nettopp din behandling (har det topp sertifisering)? Hvilke doktor er best på området? Hvilke kvalifikasjoner har han? Er landet der sykehuset ligger trygt å besøke? Hva med postoperativt tilbud og oppfølging? Fysioterapi og opptrening? Spør man norske leger om dette er det bare unntaksvis svar å få. Og det er da heller ikke noe rart i det; bare i tyskland finnes over 2 500 sykehus og klinikker, hvem skal kunne svare på hvilken av disse en skal velge i en travel hverdag fylt med pasienter og køer her hjemme? Fritt sykehusvalg har vi jo i Norge, men hvem sier noe om legens kvalifikasjoner på det enkelte sykehus? Det kan veldig lett sjekkes opp og dokumenteres ute.
Det er her selskaper som Helseservice Vest kommer inn i bildet. Vår oppgave som medisinsk tilrettelegger er nettopp å søke de beste tilbud, både kvalitetsmessig og økonomisk for de pasienter som måtte komme til oss for behandling (men også for å få en ny diagnose). Gjennom samarbeid med den enkeltes fastlege, reisebyrå, hotellkjeder og ikke minst JCI akkrediterte sykehus både i Europa og verden for øvrig, tilbyr vi komplette pakkeløsninger der pasienten er ivaretatt fra avreise til retur tilbake til Norge, uansett hvilken sykdom man måtte ha. For den som tror at selskaper som oss bare måtte befatte seg med plastikk-kirurgi kan vi med en gang si at dette ikke på noen måte er tilfellet. Helseservice jobber hovedsakelig innen kreftbehandling og behandling av hjertesykdom, som hovedområde, da det nettopp her vi ser størst gevinst å hente for den enkelte pasient. Vi innhenter pasientjournaler, oversetter disse og får en første saksvurdering oversendt fra de enkelte sykehus forut for pasientens beslutning om å reise.
Vi kan gjennomføre tv-konferanser mellom pasientene i Norge og behandlende lege ute, og kanskje det viktigste av alt; vi presser ingen; intet hadde vært bedre enn om behandlingen kan gjøres i Norge, og vi kunne fått det helsevesen som vi burde hatt, men ikke har, nemlig verdens beste.
Hva så med kostnadene? Generelt koster diagnostisering og behandling på de beste sykehus utenlands mellom 15 og 50% av det den samme behandling vil koste hjemme (i den grad vi får vite hva de faktiske kostnader på den enkelte behandling er i Norge). De lave priser kombinert med topp kvalitet er vel kjent for de mange som har valgt å reise utenlands for bl.a. tannbehandling, fedmeoperasjoner, lasik og plastiske operasjoner gjennom flere år. Når man i Norge må betale Kr. 150 000 for en tannbro, som på spesialistklinikker ute koster rundt Kr. 30 – 40 000 er det ikke rart at tannlegene sloss for å hindre den store utferdstrangen til nordmenn som både får utført et bedre arbeid og samtidig en 3-4 ukers ferie, for halvdelen av kun behandlingen hjemme.
Og igjen må man hele tiden stille seg spørsmålet - er det statens oppgave å bygge opp om et norsk prisnivå som savner rot i virkelighetens verden? Og hvorfor kan ikke staten også selv arbeide smartere og bygge bro mellom ulike behandlinger ute og hjemme, som både kan sikre en større kvalitet til en lavere pris hjemme, og samtidig redusere eller fjerne køene helt for enkelte pasientgrupper?
La det også være sagt med en gang; alle former for behandling har et risikonivå, og uhell kan skje selv i verdens beste og mest avanserte sykehus. Det blir i Norske medier og helsepolitikere gjort et stort nummer av dette når et uhell først er ute. Men ingen sier noe om hva som møter en når uhell skjer i Norge. Da kommer Norsk Pasientskadeerstatning inn i bildet – der både leger og sakkyndige møter seg selv i døren så det rekker. Det er bukken som passer havresekken – de som har forsøkt å vinne fram der vet hvor vanskelig det er å få aksept for sitt krav,til stor belastning for den enkelte som har vært utsatt for sykehustabbene. Og det er ikke få – statistikk tilsier av i har en eksplosiv økning av feil og såkalt ”uønskede hendelser” i Helse Norge. Hva så med utlandet; det har forsikringer som norske sykehus bare kan drømme om – og når/om uhellet først skulle skje, vil de være de første til å forsøke å rette opp eller kompensere for dette. En skal ikke glemme at disse lever av fornøyde (les behandlede) pasienter. Gjelder det Norge? Enhver får gjøre seg opp sine egne tanker selv her.
Avslutningsvis – det globale marked er et faktum, noe også norske helsemyndigheter må ta inn over seg. Det vil også innenfor helsesektoren gi større konkurranse. Konkurranse skaper igjen forandring, en forandring som i Norge må komme, spesielt innenfor helse og behandlingssektoren, til glede for alle nordmenn. Vi fortjener jo det aller beste, ikke sant?
Stavanger 10 September 2010
Torkel Oftedal
Det er en fastlåst oppfatning blant nordmenn at vi i Norge har et velfungerende helsevesen som er blant verdens beste. I alle fall i egne øyne. Samtidig er det dessverre også et faktum at vi er et lite land, som ikke har ubegrensede ressurser å ta av, ei heller når det gjelder vårt offentlige helsevesen. Det er da også en rekke en rekke prosedyrer og inngrep som aldri har hatt, eller ikke lenger har – høy prioritering I helse-Norge. Vi har kun i få år hatt et reelt tilbud om kjøp av helseforsikringer, men fortsatt er det et overveldende flertall av befolkningen som ikke har slik forsikring. Disse er helt avhengig av å bli behandlet gjennom det offentlige, der man lett kan ende opp som et nummer i en tilsynelatende endeløs behandlingskø i måneder og år om en ikke selv velger å ta aksjon for få den nødvendige behandling utenfor landets grenser.
Samtidig er vi blant verdens mest bereiste folkeferd. Mens vi tidligere hadde reiser til ”syden” som fast program, er ferierende (og jobbende) nordmenn nå å se i alle verdenshjørner. Vi er bemidlede, vi elsker å reise, og vi viser det for hele verden.
Hva skjer i Norge?
Vårt kommunale og offentlige helsvesen er selv veldig klar over de mange begrensninger som til daglig er til hinder for å kunne gi befolkningen det tilbud som en faktisk har krav på, og det gjøres daglig brutale valg i forhold til hvem som skal ha rett på behandling eller ei – beslutninger som rammer tusenvis av familier over det ganske land. Vi legger ned regionssykehus, vi reduserer antall sykepleiere, og vi forsøker så godt som mulig å begrense inntaket av leger fra det store utland, da vi skal klare oss selv.
Våre lovmakere og politikere har nedfelt en rekke rettigheter i ulike lover, som utelukkende er ment å beskytte og ivareta det norske folks krav på diagnose og behandling på statens alter. Samtidig brytes lovene hver dag av det offentlige selv, uten at noe blir gjort av den grunn.
Hans Nielsen Hauge som er Direktør strategisk enhet i Sykehuset Østfold HF, hadde i mars 2009 et foredrag i Hammerfest, der han beskrev følgende situasjonsbilde fra Norsk Helsevesen i dag:
Vi bruker langt mer penger enn andre land på helse, men er ikke best
Fra 2002 til 2008 økte helsebudsjettene med 60 milliarder kroner, fra 135-195 mrd!!
Status i Norge 2009:
2.000 døde som følge av uønskede hendelser i Helsevesenet pr år
1.000 av disse kunne vært unngått ved relativt enkle grep
15.000 pasienter får varige men etter feilbehandlinger hvert år
490.000 ekstra sykehusdøgn pr år som følge av "uønskede hendelser"
2 milliarder ekstra kostnader pr år
1 pasient av 300 dør som følge av uønskede hendelser årlig (det er en pr dag, og til sammenligning dør bare 1 av 10 millioner pax i flyulykker hvert år...)
Nå kommer i tillegg eldrebølgen for fullt - som vil gi 30-60.000 flere eldre årlig. Den som orker å regne konsekvenser av ovennevnte fakta, kan ikke annet enn å bli rimelig oppgitt, når vi dag etter dag blir opplyst med hvor perfekt vårt helsevesen er. Vi går mot en behandlingskollaps - ”alle” innenfor systemet vet det, likevel velger man fortsatt å tviholde på gamle myter om vårt fantastiske helsetilbud - myter som burde vært avlivet for godt for lenge siden.
Og hva er egentlig galt med oss nordmenn, som kan kjøpe ny bil hvert år, hytter på fjellet og ved sjøen, og fråtse i svært god økonomi, samtidig som vi velger å vente i kø på gratis behandling av det offentlige helsevesen, helt til det i mange tilfeller er for sent?
Hva er så kjernen i problemet som helsevesenet sliter med?
Etter min mening først og fremst en total manglende politisk vilje (eller evne) til å overskue og innse et gigantisk behov for en helsepolitisk reform. Formålet med en slik reform må være å redusere byråkratiske prosesser og i større grad fokusere på pasientens behov (les rettigheter og krav) og hvordan få løst disse samtidig som behandlings-køene reduseres eller elimineres helt. Dette er fullt mulig i Norge i dag, dersom man hadde hatt politisk vilje (eller evne) til gjennomføre nødvendige tiltak.
Hvor langt unna en slik reform synes å være kan illustreres gjennom følgende utsagn fra Overlege Olav Asserson ved et av landets største sykehus, Stavanger Universitetssykehus (SUS). Han sier til Aftenbladet den 12 mars i år: "i et godt og rettferdig helsevesen er pasientkøer både nødvendige og uunngåelige". Utsagnet er i seg selv et hån mot de mange som står fast i helsekøene som aldri synes å ha noen ende, men det virkelig skremmende er overlegens aksept og ”systemforsvar” – mens over 250.000 mennesker – mer en 5% av befolkningen – faktisk lider i påvente av en behandling som for mange aldri vil komme.
Vi opplever et helsevesen som er i ferd med å kollapse fullstendig. Mens politikere og helsetoppene fortsatt sitter på gjerdet uten å gjøre noe, er spørsmålet: Hvorfor skal Norge, som et av verdens rikeste land, ha de lengste ventelister i verden, og det dårligste tilbud hva behandling og utstyr gjelder?
Den teknologiske utvikling innenfor medisinsk behandling stanser ikke, ei heller kostnadene til utvikling (og derved også salgsprisen) på de beste og mest effektive medisiner. Norske helsekostnader har i gjennomsnitt doblet seg hvert 10 år, uten at vi på noen måte har klart å henge med i den medisinske revolusjon og teknologiske utvikling som skjer fortløpende.
Tvert i mot, de største løft innen medisinsk behandling blir i dag gjort gjennom frivillige gaver og donasjoner – (merk at disse betydelige beløp ikke er med i offentlig statistikk over forbrukte kroner i offentlig helsevesen, som jo ellers ville gitt et enda dårligere bilde av hvor lite effektive Helse Norge er i dag).
Norge er et lite land, og vi må også innse at vi ikke kan være like gode på alt. Vi kan sammenligne problemstillingen litt mot idretten og konflikten mellom bredde og eliteidretten. Ved å dyrke bredden skapes det få vinnere – innenfor helse synliggjøres det ved at vi forsøker å behandle det meste, uten å ha verken kapasitet, personell eller utstyr til å følge opp.
Man gjør hele systemet en bjørnetjeneste når man ikke klarer å dyrke fram de sektorer og/eller spesialiteter der vi kan bli virkelig gode. Målet synes jo å være likt for alle – vi ønsker å ha en sunn og frisk befolkning. Hvorfor er det da samtidig også så vanskelig å leve med beviste valg der en avlaste et kapasitetsmessig sprengt offentlige sykehus gjennom det å sende pasientene ut av landet for spesialistbehandling der man gjennom praksis og resultater har vist at man både virkelig kan - og vil? Og dette til en pris som er så mye lavere enn hjemme at det faktisk gir rom for videre utvikling av våre egne sykehus, uten å måtte be om økte offentlige rammer? Helsevesenet blir tilført mer enn nok penger i dag- likevel ser vi en enorm finansieringskrise. Midlene blir konsekvent brukt feil, både ut fra mål og mening. Et eksempel; hvordan kan det være mulig for en offentlig virksomhet å tillate leger og spesialister å jobbe både privat og offentlig? Man har sin faste ”grunnlønn” gjennom arbeidet på sykehuset, men de virkelige pengene tjener man på den private praksis, med statens velsignelse…
Helsevesenet er I utakt med seg selv – vi har faktisk ikke nok leger -.det viser det faktum at over halvdelen av norske leger har arbeidsdager som ikke en gang en trailersjåfør ville hatt anledning til. Vi har en kronisk mangel på sykepleiere, samtidig som en stadig får høre om planlagte nedleggelser og oppsigelser. En ytterligere tankekors er det jo at de sykepeleiere som velger å gå gjennom vikarbyrå, tjener gjennomsnittelig ca. Kr 70 000 mer enn ved ansettelse direkte i helsevesenet, og når man da vet at også vikarbyråene tjener godt på dette, illustrerer dette et meningsløst ressursforbruk. Og det beste av alt (for sykepleierne) er at de da får regulerte vakter som de kan leve med. Vikarbyråene selv anslår at en i framtiden vil se en eksplosiv vekst i utleie av sykepleiere til Norske sykehus – det er jo til å gråte av.
Vi har begrensede ressurser til nytt medisinsk ustyr (hvor går pengene hen?) kombinert med et stort økende behov fra våre kunder – pasientene selv. Norge har vært heldige å ha økt befolkningsvekst, og den teknologiske utvikling forlenger den forventede levealder for oss alle, mens tilgjengelige ressurser i det offentlige helsevesen blir redusert år for år. Dette er en bombe som før eller siden vil bli detonert med store konsekvenser for pasientene som rammes.
Hvorfor ikke gi pasientene mulighet for behandling utenfor Norge?
Jeg har selv snakket med en rekke leger og sykepleiere, som rister på hodet av utviklingen. Presset på å prestere øker daglig, effektiviteten (les behandlingstiden) oppleves likevel redusert daglig gjennom økt offentlig byråkrati, restriksjoner og skjemavelde. Heller ikke legejournalene, det viktigste dokument for den enkelte pasient ”henger med” flere ganger i sommer har vi kunnet lese om rot i journalsystemene ved landets sykehus, der flere tusen pasienter ikke har fått den tilbakemelding om sykdom og behandling som en sitter og venter på.
Pasientene venter tålmodig både på diagnoser og behandling, fordi det er en ”norsk rettighet” å få behandling uten kostnader. Dette er jo en forståelig og nobel tanke, men det uansett ofte er en pris å betale for den enkelte pasient – en pris som ingen offentlig etat tar hensyn til. Det å vente på behandling koster jo ingen ting i seg selv, men hvem tenker på det følelsesmessige stress og smerter den enkelte har mens man venter? Og hva med den fysiske helse som reduseres daglig mens Helse Norge somler seg til å gjennomføre den behandling som man faktisk er forpliktet til å gi, gjennom et lovverks som ikke Helse Norge selv forstår seg på? Kostnadene for dette er ikke målbare, man all forskning viser at følgeskadene av denne form for ”tortur” kan bli svært høye på lengre sikt. Kanskje en sak for Menneskerettsdomstolen i Haag?
Alternativ kan jo Nordmenn i større grad selv ta ansvar for sin egen helse, gjennom sammen med sin fastlege å legge til rette for en behandling ute, enten det måtte være på sykehus eller klinikker som måtte ha både bedre utstyr og bedre (les mer spesialiserte leger) enn i Norge. Og - ikke minst viktig - uten kø. Mange er det som har prøvd, men de fleste møter da gjerne en mur av taushet og manglende vilje fra den enkelte lege. Vi har behandling god nok i Norge må vite, og med et NAV som pøser ut midler gjennom sykepenger og attføringstiltak, står den enkelte pasient hjelpeløst tilbake. Mange ønsker å få sin behandling og komme tilbake til næringslivet, men gir opp på veien.
Heller ikke undertegnede er I mot tankegangen om at helsetjenester skal være finansiert av det offentlige, og gis som et fritt tilbud til alle våre borgere. Vi har god kvalitet på en rekke områder, og livstruende situasjoner blir stort sett behandlet omgående. Men det store spørsmålet som nok en gang må stilles er: For dem som har midler og vilje til å reise ut for behandling, hvorfor da ikke støtte opp også om dem på best mulig måte?
Medisinsk turisme har vært praktisert gjennom århundrer, og det er absurd å se på dette som en trussel for vårt helsesystem og sosiale velferd – snarere tvert i mot. Det må jo vøre en menneskerett for enhver borger også i dette landet å kunne velge vekk en langvarig venteliste hjemme og i stedet kunne velge det behandlingssted som har best ekspertise, kortest ventetid og beste leger der ute?
Vi har flere eksempler på at både våre kongelige, politikere og rike velger å få sin behandling i utlandet, med stor politisk oppstandelse som resultat. Og hver gang det skjer, er det ingen som faktisk tenker på at dette er private valg, gjort av private borgere som har ment at dette har vært det beste valg for nettopp dem, for å sikre en forsvarlig behandling for å ivareta sin helse. Hvorfor ikke gjøre denne valgmulighet offentlig tilgjengelig for alle som måtte ha behov eller ønske om dette?
Selvsagt er ikke medisinsk turisme for alle. Enkelte har ikke noe å hente på å reise ut, sykdomsforløpet har gjerne kommet for langt, eller diagnosen er så alvorlig at det ikke er mer å hente samme hvor en måtte velge å dra. Selv med all verdens utstyr kan man ikke alltid trylle. Det er samtidig interessant å se den senere tids debatt om at vi må bli flinkere å si nei til behandling på norske sykehus, og akseptere døden som den uunngåelige utgang. Dette fordi ytterligere behandling eller medisinering blir alt for kostbart for det offentlige. Likevel; hva med de mange som faktisk kan forlenge sitt livsløp gjerne i flere år, selv med de mest alvorlige diagnoser, gjennom behandling med bedre utstyr eller de siste og topp moderne medisiner. Det er kanskje for dyrt for Helse Norge, men hva med de som både kan og vil betale for dette selv? Hvem hjelper disse?
Hvorfor sender man offisielt fra Norge f.eks psoriasispasienter til Spania på ”solferie” når verdens fremste klinikker og ekspertise på området ligger rundt dødehavet?
Hva er galt med pasienter som selv vil forsøke akupunkturbehandling i Kina eller stamcellebehandling samme sted når alle andre midler er forsøkt uten hell, og som kan og vil betale for dette selv? Hvorfor skal man i Norge godta behandling av prostatakreft som ødelegger omkringliggende vev og som kan ødelegge kjønnsdriften for alltid for mannen når man vet at det er behandlinger ute (CyberKnife og Proton-terapi) som hindrer begge deler, og som kan gjøres poliklinisk, uten smerter av noen art, med en langt bedre suksessrate en konvensjonell behandling hjemme? Eksemplene er mange. I Norge gjøres debatten om til et penge- og ressursspørsmål, uten at en eneste tanke ofres på hva som egentlig er pasientenes beste.
Pasientene på JCI akkreditert eller ISO sertifiserte sykehus ute, de blir ikke henvist til gangen som i Norge pga manglende plass. Der ligger heller ikke urinen på gulvet i påvente av at vaskehjelpen skal komme, fordi tariffen i Norge tilsier at sykepleierne ikke skal vaske dette når det måtte skje.
Og de har heller ikke en legestand som bare kanskje dukker opp på legevisitten grunnet manglende tid i en stressende hverdag. Flere av de JCI akkrediterte sykehus som undertegnede, gjennom Helseservice Vest, representerer har faktisk hatt besøk av Norske Helsemyndigheter. Og noe av det første som har slått dem er spørsmålet de alltid får; når tar dette sykehus ferie? Dette er for dem et ukjent begrep , der er det ”business as usual” til alle tider og sesonger. Men hva gjør vi i Norge? Jo vi stenger avdelinger og sender syke pasienter hjem, ofte i store smerter, fordi man skal ha ferie… Det er så mange tankekors omkring dette at en kunne skrive flere bøker om emnet.
”Helseturisme” som mulig løsning
Det absolutt viktigste valg når man skal vurdere behandling av sykdom, enten det nå måtte være hjemme eller ute, burde være trygghet. Hvordan kan man vite hvilke sykehus som er best og tryggest for nettopp din behandling (har det topp sertifisering)? Hvilke doktor er best på området? Hvilke kvalifikasjoner har han? Er landet der sykehuset ligger trygt å besøke? Hva med postoperativt tilbud og oppfølging? Fysioterapi og opptrening? Spør man norske leger om dette er det bare unntaksvis svar å få. Og det er da heller ikke noe rart i det; bare i tyskland finnes over 2 500 sykehus og klinikker, hvem skal kunne svare på hvilken av disse en skal velge i en travel hverdag fylt med pasienter og køer her hjemme? Fritt sykehusvalg har vi jo i Norge, men hvem sier noe om legens kvalifikasjoner på det enkelte sykehus? Det kan veldig lett sjekkes opp og dokumenteres ute.
Det er her selskaper som Helseservice Vest kommer inn i bildet. Vår oppgave som medisinsk tilrettelegger er nettopp å søke de beste tilbud, både kvalitetsmessig og økonomisk for de pasienter som måtte komme til oss for behandling (men også for å få en ny diagnose). Gjennom samarbeid med den enkeltes fastlege, reisebyrå, hotellkjeder og ikke minst JCI akkrediterte sykehus både i Europa og verden for øvrig, tilbyr vi komplette pakkeløsninger der pasienten er ivaretatt fra avreise til retur tilbake til Norge, uansett hvilken sykdom man måtte ha. For den som tror at selskaper som oss bare måtte befatte seg med plastikk-kirurgi kan vi med en gang si at dette ikke på noen måte er tilfellet. Helseservice jobber hovedsakelig innen kreftbehandling og behandling av hjertesykdom, som hovedområde, da det nettopp her vi ser størst gevinst å hente for den enkelte pasient. Vi innhenter pasientjournaler, oversetter disse og får en første saksvurdering oversendt fra de enkelte sykehus forut for pasientens beslutning om å reise.
Vi kan gjennomføre tv-konferanser mellom pasientene i Norge og behandlende lege ute, og kanskje det viktigste av alt; vi presser ingen; intet hadde vært bedre enn om behandlingen kan gjøres i Norge, og vi kunne fått det helsevesen som vi burde hatt, men ikke har, nemlig verdens beste.
Hva så med kostnadene? Generelt koster diagnostisering og behandling på de beste sykehus utenlands mellom 15 og 50% av det den samme behandling vil koste hjemme (i den grad vi får vite hva de faktiske kostnader på den enkelte behandling er i Norge). De lave priser kombinert med topp kvalitet er vel kjent for de mange som har valgt å reise utenlands for bl.a. tannbehandling, fedmeoperasjoner, lasik og plastiske operasjoner gjennom flere år. Når man i Norge må betale Kr. 150 000 for en tannbro, som på spesialistklinikker ute koster rundt Kr. 30 – 40 000 er det ikke rart at tannlegene sloss for å hindre den store utferdstrangen til nordmenn som både får utført et bedre arbeid og samtidig en 3-4 ukers ferie, for halvdelen av kun behandlingen hjemme.
Og igjen må man hele tiden stille seg spørsmålet - er det statens oppgave å bygge opp om et norsk prisnivå som savner rot i virkelighetens verden? Og hvorfor kan ikke staten også selv arbeide smartere og bygge bro mellom ulike behandlinger ute og hjemme, som både kan sikre en større kvalitet til en lavere pris hjemme, og samtidig redusere eller fjerne køene helt for enkelte pasientgrupper?
La det også være sagt med en gang; alle former for behandling har et risikonivå, og uhell kan skje selv i verdens beste og mest avanserte sykehus. Det blir i Norske medier og helsepolitikere gjort et stort nummer av dette når et uhell først er ute. Men ingen sier noe om hva som møter en når uhell skjer i Norge. Da kommer Norsk Pasientskadeerstatning inn i bildet – der både leger og sakkyndige møter seg selv i døren så det rekker. Det er bukken som passer havresekken – de som har forsøkt å vinne fram der vet hvor vanskelig det er å få aksept for sitt krav,til stor belastning for den enkelte som har vært utsatt for sykehustabbene. Og det er ikke få – statistikk tilsier av i har en eksplosiv økning av feil og såkalt ”uønskede hendelser” i Helse Norge. Hva så med utlandet; det har forsikringer som norske sykehus bare kan drømme om – og når/om uhellet først skulle skje, vil de være de første til å forsøke å rette opp eller kompensere for dette. En skal ikke glemme at disse lever av fornøyde (les behandlede) pasienter. Gjelder det Norge? Enhver får gjøre seg opp sine egne tanker selv her.
Avslutningsvis – det globale marked er et faktum, noe også norske helsemyndigheter må ta inn over seg. Det vil også innenfor helsesektoren gi større konkurranse. Konkurranse skaper igjen forandring, en forandring som i Norge må komme, spesielt innenfor helse og behandlingssektoren, til glede for alle nordmenn. Vi fortjener jo det aller beste, ikke sant?
Stavanger 10 September 2010
Torkel Oftedal
søndag 9. mai 2010
Norges håpløse behandling av flåttpasienter
Dagens VG skriver at et flåttbitt kan ha tatt livet av NRK profil Lars Jacob Krogh som døde tidligere i vår etter et dramatisk sykdomsforløp. Flåttbakterien Borrelia er et økende problem, og som artikkelen påpeker, blir pasienter ikke på noen måte tatt på alvor av det norske helsevesen.
Våre sykehus opererer med 40 år gammel teknologi, som bare unntaksvis (maks 20% av tilfellene) er i stand til å påvise Borrelia med noenlunde sikkerhet. Dette er åpenbart godt nok tilbud for det norske helsevesenet overfor Ola Nordmann. Hva gjør pasientene? De drar utenlands, i hovedsak til Tyskland, og får gjort prøver og analyser med verktøy som er det beste man kan oppdrive i dag.
Det store tankekors er hva norske nevrologer sier om dette til VG: "Unn Ljøstad er imidlertid skeptisk til å bestille analyser fra Tyskland. - Disse testene er ikke vitenskapelig undersøkt og dokumentert. Selv på pasienter med sikre diagnoser får vi sjelden positive utslag med denne type tester. Når personer uten sikre diagnoser drar til Tyskland og får positive utslag på nevroborreliose hele tiden, er det noe som ikke stemmer, sier Ljøstad"
Dersom Unn Ljøstad hadde tatt bryet med å lese websidene til testsenteret i Tyskland, ville hun der finne en fyldestgjørende beskrivelse både av utfordringene og vanskelighetene med å påvise Borrelia bakterien, som bl.a. følgende lille utdrag:
"The laboratory diagbosis is crucial for the evidence of Borrelia bacteria. This has to be put together like a mosaic considering co-infections as well. This calls for a Lyme disase diagnostician capable of diagnosing and evaluating all other diseases. Unfortunately, there is still a great dispute about the informational value of blood tests giving evidence of Borrelia in Germany. Due to this reason, test results can vary from one laboratory to the other."
Ingen forsøker å "skjule" noe som helst her - hele prosessen er meget vel dokumentert for alle og enhver som måtte ha interesse for det.
Det viktigste for våre leger, er imidlertid å mistenkeliggjøre andre som faktisk velger å ta et stadig økende problem på alvor, mens det man egentlig oppnår (vi tror at den enkelte kan tenke selv..) er å gi det norske folk nok et bevis på den norske helsementalitet; heller 40 år gammelt laboratorieutstyr som kan påvise maks 20% av faktisk smittede, enn å tilby en stadig økende pasientgruppe det topp moderne utstyr som burde være en selvfølge i ett av verdens rikeste land, og som er så ekstremt utsatt for nettopp flåttens herjinger...
Våre sykehus opererer med 40 år gammel teknologi, som bare unntaksvis (maks 20% av tilfellene) er i stand til å påvise Borrelia med noenlunde sikkerhet. Dette er åpenbart godt nok tilbud for det norske helsevesenet overfor Ola Nordmann. Hva gjør pasientene? De drar utenlands, i hovedsak til Tyskland, og får gjort prøver og analyser med verktøy som er det beste man kan oppdrive i dag.
Det store tankekors er hva norske nevrologer sier om dette til VG: "Unn Ljøstad er imidlertid skeptisk til å bestille analyser fra Tyskland. - Disse testene er ikke vitenskapelig undersøkt og dokumentert. Selv på pasienter med sikre diagnoser får vi sjelden positive utslag med denne type tester. Når personer uten sikre diagnoser drar til Tyskland og får positive utslag på nevroborreliose hele tiden, er det noe som ikke stemmer, sier Ljøstad"
Dersom Unn Ljøstad hadde tatt bryet med å lese websidene til testsenteret i Tyskland, ville hun der finne en fyldestgjørende beskrivelse både av utfordringene og vanskelighetene med å påvise Borrelia bakterien, som bl.a. følgende lille utdrag:
"The laboratory diagbosis is crucial for the evidence of Borrelia bacteria. This has to be put together like a mosaic considering co-infections as well. This calls for a Lyme disase diagnostician capable of diagnosing and evaluating all other diseases. Unfortunately, there is still a great dispute about the informational value of blood tests giving evidence of Borrelia in Germany. Due to this reason, test results can vary from one laboratory to the other."
Ingen forsøker å "skjule" noe som helst her - hele prosessen er meget vel dokumentert for alle og enhver som måtte ha interesse for det.
Det viktigste for våre leger, er imidlertid å mistenkeliggjøre andre som faktisk velger å ta et stadig økende problem på alvor, mens det man egentlig oppnår (vi tror at den enkelte kan tenke selv..) er å gi det norske folk nok et bevis på den norske helsementalitet; heller 40 år gammelt laboratorieutstyr som kan påvise maks 20% av faktisk smittede, enn å tilby en stadig økende pasientgruppe det topp moderne utstyr som burde være en selvfølge i ett av verdens rikeste land, og som er så ekstremt utsatt for nettopp flåttens herjinger...
Abonner på:
Innlegg (Atom)